Sist onsdag var klassen på ekskursjon i Stavanger med vikaren vår Grete. Her fikk vi sett en ny del av Stavanger nemlig Eigenes kolonihage. Dette er en frodig grønn flekk med mye historie! Undringen startet så tidlig som da vi først så inngangen til kolonihagene som minnet mer om konsentrasjonsleirer enn hager. Grunnen er selvfølgelig en viktig historisk detalj, en som bringer oss tilbake til selve grunnen til at kolonihagene ble dannet i Norge. Det har seg slik at tiden under 1. verdenskrig var en veldig fattig periode for Stavanger, fylt med rasjonering. Dermed fant nordmenn ut at det lønnet seg å begynne å dyrke litt av maten selv. De kjøpte seg et lite jordstykke og bygde seg en liten hytte eller et redskapshus slik at de kunne tilbringe flere dager i hagen sin og dyrke poteter og grønnsaker, deriblandt spesielt kål. Sult var et faktum for flere i Stavanger på denne tiden, og tyveri ble raskt ett problem. Det er grunnen til de høye gjerdene med piggtråder på rundt kolonihagen.
Grunnen til at vi reiste ut til kolonihagene var for å studere arkitekturen, vi vandret fra "hytte" til "hytte" og tok flere bilder av det vi mente var dårlig byggeskikk og det som var god.
Dette er noen av bildene jeg tok, som du ser er mangfoldet stort og ingen hytter er like. Derfor er hagen veldig spennende, og det kommer på mange måter an på øyet som ser hva som karakterieseres som god og som dårlig byggeskikk.
(Portrett av Walter Gropius, funnet på nettet hos en annen blogger)
Walter Gropius (1883- 1969) var en veldig anerkjent, nyskapende og funkjsonalistisk arkitekt. Han var grunnleggeren av Bauhas- skolen, noe som har ført til at Gropius blir sett på som en av de banebrytende arkitektene innen moderne arkitektur. Tanken bak arkitektur bygget i Bauhaus stil, og ikke minst i Gropius personlige stil, er nytenkende design bygget i materialer og med metoder for konstruksjon lånt fra moderne teknologi. Og nettopp med teknologi som ideens grunnmur gjorde han arkitektur om til vitenskap med presise matematiske kalkulasjoner. Bauhans er kjent for rette linjer og moderne tidløse bygg/møbler.
I forbindelse med kulturhovedstaten Stavanger 2008 ble prosjektet Norwegian Wood startet. Dette var et prosjekt fylt av flere arkitektbygg med fokus på bærekraftig design. Alle byggene skulle bli bygget i tre, et materiale Norge har lange tradisjoner med. Blir treet brukt riktig er det miljøvennlig og gir lite klimagassutslipp. Prosjektet ønsket å overføre Norwegian Woods kvalitetskrieterier til grunn for fremtidig byutvikling. Meningen var at alle de planlagte byggene skulle bli bygget, men dette skjedde ikke.
Baktanken med prosjektet høres helt fantastisk ut, og jeg var veldig imponert helt til jeg forstod hva dette prosjektet hadde hatt å si for mitt eget nærmiljø. I langgaten i Sandnes er det Norwegian Wood som står bak et av de styggeste og mest ufunksjonelle byggene jeg har kommet over i byen vår. Jeg kjenner at jeg blir sint over at noen fancy arkitekter kan komme å ødelegge en ellers idyllisk og skjønn langgate med sitt "nymoderne" prosjekt. Bygget er alt for stort. Det dunker nesten i butikkene ved siden av, for å ikke snakke om hvor utrolig lite estetisk vakkert det er. Her er et bilde av bygget som har fått navnet "lanternen":
Enda mer provosert blir jeg av bildene de har tatt for å dekke over skaden de har gjort. Bildene viser på ingen måte hvor lite bygget passer inn, og hvor dårlig byggeskikk de har vist ovenfor resten av gaten. Og hadde enda bygget hatt en funksjon... Dette bygget skal ifølge teoriene til Norwegian Wood være en vakker plass for markedet i gaten. Her kan man stå å selge frukt og lignende under et godt beskyttende tak. Men: Dette bygget er såpass høyt at regn til og med regner inn på dem som står under! Vinden har også blitt et skikkelig stort problem. Jeg er glad prosjektet Norwegian Wood er over. Jeg blir trist av å se på hva disse arktitektene har gjort med hjemstedet mitt, uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt til det.
Sist uke var vi på byvandring i Gamle Stavanger. Dette var en veldig læringsrik tur. Først gikk vi litt rundt og så på husene og bebyggelsen. Denne bydelen er så vakker! Vi ble fortalt om gamle stavangers historie, kanskje visste du ikke at dette var Stavangers slumstrøk for bare et tiår tilbake. Det var gutter som stod ved veiene inn i strøket og krevde penger for passerende. Dette var strøket man helst ikke besøkte. Hadde det ikke vert for arkitekt Einar Heden ville bydelen og hele dens vakre begyggelse blitt revet. Heden brant for vakkert treverk og så potensiale i bydelen. Han stoppet planene om å rive husene, og det er derfor vi den dag i dag kan gå i den vakre gaten og studere arkitekturens kunstverk. I dag er strøket blitt totalt forandret; dette er en gate for de rike, den er veldig attraktiv og en viktig turistattraksjon for bydelen. Det er strenge regler for hva beboerne har lov til å gjøre med husene.
Videre på turen vår var vi så heldige at læreren vår hadde skaffet oss en omvisning i stavangers Hermetikkmuseum. Her fikk vi vite mer om stavangers eldre innbyggere og fiskerbyens gamle levemåte. Etterpå fikk vi gå inn i et av de hvite husene og se hvordan en bolig var. Dette var en arbeiderbolig, men det var likevel veldig interessant å studere et av de gamle husene innvendig. Det skrå gulvet, det lave taket, de små rommene, og de gamle møblene som var plassert inn for å gjengi tidsperioden bedre.
Alt i alt en veldig kjekk og inntrykksfull tur. Jeg lærte absolutt mer om Stavangers gamle bydel.
I 1985 ble dette feltet i Alta tatt med på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Du har sikkert sett det flere ganger før, i og med at det er et veldig kjent felt som er godt bevart. Grunnen til at jeg valgte å ha om akuratt denne kulturarven er fordi jeg skal flytte til Alta neste år, og dermed er det kjekt å vite litt ekstra om plassen.
Til nå er det funnet over 6300 ristninger på steder i og rundt Alta, de er fordelt på fem hovedområder. Noen av de eldste helleristningene er datert til ca. 4200 år f.Kr, og områdene ble mest sannsynlig brukt frem til 500 år f.Kr. Det er bilder av flere forskjellige ting som viser minner fra en kultur på jakt etter reinsdyr, fiske og bedre båter.
Jeg mener disse helleristningene er av stor verdi, og synes det er kjempe bra at det finnes en organisasjon som jobber for å værne slike områder. Disse helleristningene er en del av historien, og de er viktige oss å ha. Vi kan lære om fortiden ved å studere dem, de er viktige og vakre kunstskatter.
Surrealisme og dadaisme er to sentrale og interessante ord innen kunstverden. Surrealisme kan man finne igjen i både litteraturen og kunst. Den oppstod rundt 1920 i Frankrike, og varte til ca. 1940. Ordet surrealisme stammer fra det franske ordet for overvirkelighet.
Freuds teorier om drømmenes betydning inspirerte kunstnerne innen retningen sterkt, også dadaismens meninger om at kunsten var blitt for bundet av tradisjoner sto sentralt. Ut i fra dette hadde surrealistene meninger om at kunstnerisk inspirasjon burde hentes fra underbevisstheten, instinkter og drømmer. Erfaringer og opplevelser skulle ikke være kilden til et kunstarbeid.
Den kjente kunstneren Salvador Dalí sentral i surrealismen. Bildene hans er ofte av gjenstander i øde og ørkenlignende landskaper. Kjente ting blir satt sammen på en ny og interessant måte. Motivene stemmer altså ikke med våre erfaringer. De kjente hengende klokkeskivene hans har i ettertid blitt et kjennetegn for surrealismen.
Rene Magritte er en belgisk maler, også kjent fra perioden. Han jobbet også med å plassere elementer fra historie og virkelighet inn i nye sammenhenger.
I bildet kan man se en kvinne som spaserer på en hvit sti bak en mann som står under et tre. Hun har lyst hår og hvit kjole, han har svart hår og svarte klær på seg. Bildet er figurativt abstrahert. Man kan se tydelige ansiktstrekk på mannen, mens kvinnen i bildet er uten ansiktsformer eller noen annen form for antydning til f.eks. nese eller munn. Ansiktet hennes er avbildet som en lys sirkel med tilknytning til hals og bryst. Håret er ser fyldig ut, det er langt og sklir til slutt inn i omgivelsene. Noe hår henger nedover ryggen, andre deler blåser i vinden. Selv om man får inntrykk av at jenta er lenger bak i bildet enn mannen, blåser håret frem slik at det ser ut som det blåser rett ved treet som mannen står under, lenger fremme i bildet. Treet rekker så vidt over hodet til mannen. Det finnes litt grønt på det, malt i form av grønne flekker, men mesteparten er bare stamme og greiner.
Mannen står helt til venstre i bildet og holder seg over brystet med ei hand som er atskillig lysere enn både mannens mørke ansikt og kvinnens lyse kjole. Konturen rundt menneskene ellers i bildet er i mørk brun/ svart. Men rundt mannens hand er konturen i rødt. Denne fargen er nesten lik som rødfargen i den lille busken ved mannens bein. Selv om bildets mørke del: mannen og området rundt ham, står helt ytterst til venstre i bildet, balanseres bildet godt i det jenta bak ham spaserer mot høyre og strandkanten svinger seg fra venstre hjørne mot høyre og deretter mot venstre igjen. Øyet vandrer over hele bildet, noe som kjennetegner en god komposisjon. Himmelen og sjøen går nesten i ett. Fargene som er brukt i bildet er sterke og mørke. Det er mye variasjon i de. Det kan virke som om lyset kommer fra venstre i og med at bakgrunnen er så mørk mot høyre. Likevel kan det også virke som om det er jenta som lyser opp bildet. Det eneste som strider mot denne teorien er den skarpt lyse hånda til mannen. Men lyset er ikke lett å legge merke til i og med at bildet er veldig flatt malt. Det er de opptegnede konturene og det brå skillet mellom fargene som gjør at det er mulig å se hva motivet er.
Konnotativ analyse
Når jeg ser på bildet blir jeg først dratt mot den lyse kvinnen. Holdningen hennes virker overlegen og selvgod. Personlig synes jeg hun virker skildret som noe litt overnaturlig og hellig gjennom fargebruken. Spesielt på grunn av det lyse håret som går gjennom halve bildet blir som en del av himmelen bak trærne. Kjolen smelter sammen med den lyse stien i nesten lik farge, den forsvinner inn i forsvinningspunktet og er akkurat som en del av henne. Kanskje er hun en del av evigheten slik som det ser ut at stien fortsetter til evig til bak henne.
Selv om det er kvinnen som først fanger oppmerksomheten er det mannen som tilføyer bildet mening. Måten han står der å holder seg over brystet med en holdning som forteller meg at han synes synd på seg selv og har det vondt. Uttrykket i ansiktet taler også ganske sterkt. Den røde hånden han holder over brystet tror jeg symboliserer hjertesorg, og i og med at det bare er en kvinne med i bildet skydes denne trolig henne. Hun har i tillegg en lokkende holdning, og man kan få inntrykk av at hun er alt han tenker på i og med at hun nester er en del av både stien og himmelen. Som om hun kanskje aldri vil gi slipp. Rød er en sterk farge som ofte blir brukt i sammenheng med symbolisme, derfor kan den røde busken også være et symbol på en visnende kjærlighet. Kanskje kan den også tolkes som en brenende busk, noe som ville gjort historien en litt annen, kanskje en mer forvirrende en.
Det er absolutt en spennende komposjosjon, som fører øyet rundt og forteller en historie. Det er en interessant historie, som kan appelere til flere. Jeg synes det passer tittelen ”løsrivelse” veldig godt! Jeg blir nyskjerrig av å se på det, og får medlidenhet for hvor mye smerte det ser ut som mannen gjennomgår. Han står i mørket, og har det vondt, hun er i lyset og er allerede fri. Eller kan en annen tolkning være at hun er i lyset, fri selv, men vil enda ikke gi slipp på ham.
"Alt jag håller på med utvecklar andra sidor också: Om jag skriver så tycker jag att mitt måleri går framåt, om jag skulpterar så får jag en annan känsla för formen i måleriet. Man utvecklar en sorts konstnärlig mogenhet i alla olika delar man håller på med. For mig är det nesten samma sak vad jag än gör.”
Örjan Righard er født i 1969 i Sverige. Han bor og jobber i dag i Malmø (Sverige), men er ofte å finne i Norge også. Han har hatt flere opphold her, både i forbindelse med jobb og privatliv, i og med at hans kone er norsk. Utenom kunsten sin underviser han også, ved Skånska Målarskolan.
Örjan Righard har deltatt i en lang rekke internasjonale utstillinger og prosjekter i flere gallerier rundt i Australia og Europa. I tillegg til å arbeide med billedkunst og skulptur, komponerer han musikk og har jobbet med teater og forfattet en hel rekke tekster som har vært brukt i sammenheng med hans kunstneriske virke. Det er derfor han kalles en cross-over kunstner.
Arbeider:
Righards kjennetegn er kongekronen som man finner igjen i de fleste verkene hans. Og som regel ser man denne sammen med et skjørt menneske med knoklete knær og en stakkarslig holdning. Vi finner den lille kongen igjen i både skuptur, tegning, maleri og litografi, slik som sitatet over heviser til. Kongen gir et bilde på en politisk, sosialkritisk og filosofisk undertone som går som en rød tråd gjennom hele hans virke.
Örjans litt ensomme og triste konge oppstod i forbindelse med en tegnebiennal i Kroatia i 1997. - Vi skulle forholde oss til temaet fortid/historie.Dette var rett etter krigen og jeg stilte meg spørsmålet: Hva er det med makten? Kronen dukket opp, og jeg spurte meg videre hva kronen står for. Jeg ønsket ikke å sette krone på makten som er det vanlige, men på mennesket og de svake øyeblikkene. Det er de vi vokser på, og som er de riktige historiske øyeblikkene. Det er sorg, tårer, død og vonde perioder som forandrer verden, forandringer på individplan, ikke krig og store begivenheter. Tilslutt oppstod den magre kongen som ikke alltid lykkes og har det vanskelig til tider. Siden har han dukket opp titt og ofte. I det siste har han vært lykkeligere, men han har hatt sine mugne perioder. Kongen blir et bilde på ulike sinnsstemninger, tanker, følelser og situasjoner.
Flere av arbeidene hans er en kombinasjon av både bilde og tekst. Bruk av tekst i flaten er et gjennomgående virkemiddel. De små frasene i bildene er strategisk plassert med tanke på komposisjon og mening tar ofte opp store temaer og gir rom for ettertanke.
Righards malerier er ofte en blanding av bade oljemaling, blyant og akryl. I bakgrunnen finner vi ofte deler av malte tapetmønster. Denne teknikken gjør at bildene hans ofte får et collageaktig uttrykk.
Men som sagt driver Righard med mer enn bare bilder.Assosiasjonen til scenekunst og dramatikk faller lett når man snakker om Örjan Righard. Fordi han har også markert seg gjennom flere happenings og performance-prosjekter i samarbeid med jazzmusikere, blandt annet her til lands på Galleri Sult i Stavanger.
Som et sammendrag kan jeg si at gjennom hva jeg til nå har sett så har Örjan Righard vist seg å være både leken og poetisk. Jeg liker at han har evnen til å utforske sine egne ideer på en slik måte som han gjør, og at han klarer å holde en rød tråd gjennom arbeidene sine noe som gjør at det er lett å kjenne ham igjen og å få et forhold til arbeidene hans. For det er jo viktig for en kunstner å klare å gjøre seg kjent blandt tilskuerne sine. Allikevel er facinert over at det går an å lage samme figur om og om igjen uten å bli lei. Jeg tror jeg hadde blitt lei etter de ti første verkene med samme figur. Heldigvis har Righard ofte mer han vil si enn hva et enkelt bilde kan forklare, og det er dette som gjør at jeg tror han klarer å bruke samme middel for å få ut tankene sine.
Om du vil se mer av verkene hans kan du trykke her! Det er på denne siden jeg har hentet alle bildene brukt i dette innlegget.
